Bergljot Gjelsvik bodde i England og var på vei fra et møte til et annet da hun plutselig falt i trappa på jobb. Det som i utgangspunktet var en helt vanlig dag, ble et vendepunkt: Hun fikk en ryggmargsskade som endret livet hennes fullstendig. Hun mistet bevegeligheten i kroppen og måtte bruke mye tid på å opparbeide styrke igjen.
I 2022 kunne hun gi ut boka «Inn i krisen – veier til å møte og forstå intense kriser og selvmordsfare».
– Jeg kunne ikke skrevet boka uten den erfaringen jeg selv hadde, sier hun i dag.
Hun er postdoktor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO) og også ved University of Oxford. Da ulykken skjedde i 2018, jobbet hun i Oxford. Hun ledet et forskningsprosjekt om hva som gjør at selvmord for noen framstår som eneste utvei,
og hvordan man på bakgrunn av slik kunnskap kan hjelpe mennesker i kriser.
– Jeg hadde tidligere skrevet og publisert om hvor viktig det er å forstå det som foregår inni mennesker når de er i suicidal krise, forteller hun.
– Nå fikk jeg selv erfare hvordan det kan oppleves å bli møtt av helsevesenet. Det var sjokkartet.
Så paralleller til egen forskning
Ambulansen kom. De klipte opp klærne hennes og fraktet henne til sykehus, hvor hun ble operert. Men da kirurgen på sykehuset spurte henne hvordan det gikk, og hun begynte å gråte og fortelle hvor vanskelig det var, sa han: «Nei, nei, hvordan har du det nevrokirurgisk?»
– Da skjønte jeg at min erfaring som pasient var helt irrelevant.
Etter hvert ble det flere lignende opplevelser. Under rehabilitering deltok hun på «ryggmargsskole» for å lære om hvordan en slik skade endrer kroppen.
– Men det var jeg jo ikke interessert i. Det jeg var interessert i, var at jeg plutselig hadde gått fra å være en dame med et helt uavhengig liv, til å plutselig bli totalt avhengig av fremmede. Det skremte meg veldig, forteller hun og legger til:
– Behandlingsopplegget fanget ikke opp denne endrede virkeligheten. Vi var helt i utakt.
Hun ble slått av de sterke parallellene til litteratur om erfaringene til pasienter i suicidal krise, som opplever ikke å føle seg møtt av helsevesenet (for eksempel O'Keeffe et al., 2021).
Behandleren var redd hele tiden
Forskning har tydet på at en del helsepersonell er redde for å nærme seg de mest alvorlige temaene. I boken sin skriver hun om en kollega som hadde jobbet med suicidal problematikk hele yrkeslivet, og som fortalte at han hadde vært redd hele tiden.
– På den ene siden har vi terapeuter som gruer seg; på den andre har vi pasienter som ikke føler seg møtt. Og dette skjer i en situasjon der det er helt avgjørende at vi klarer å møte pasientene med varme og empati.
Selv om ikke hun var suicidal, befant hun seg plutselig i en situasjon der det livet hun hadde hatt, var borte. Parallellen til pasienter i suicidal krise er høyspenningen, mener hun – den dype krisen.
– Når det kommer til spørsmål om liv og død, tror jeg vi lett tenker mer som jurister enn som klinikere. Med det mener jeg at vi blir mindre nysgjerrige og mer opptatt av å ha ryggen fri.
Det betyr ikke at alle som møter pasienter, gjør en dårlig jobb, understreker hun.
– Men litteraturen gir et tydelig bilde av at vi lett gruer oss og kjenner på maktesløshet i møte med folk som skader seg selv. Vi blir opptatt av korttidsbaserte reduksjonistiske tiltak, som å ta fra folk skarpe gjenstander. Slike tiltak har sin plass i en del situasjoner,
men det er psykologfattige tilnærminger som i liten grad utforsker hvordan dette oppleves innenfra.
– Dyp smerte gir et sterkt ubehag
– Hvorfor tror du at terapeuter gruer seg i slike situasjoner?
– Jeg tror det er flere grunner til det. For det første står vi overfor situasjoner som kombinerer svært alvorlige utfall med liten grad av faktisk kontroll over hva pasientene kan komme til å gjøre. For det andre tror jeg det er noe dypt menneskelig her: at vi opplever sterkt ubehag i møte med dyp smerte, som ikke kan fikses raskt og greit. Dette kan føre til at vi konfronteres med våre egne eksistensielle grunnvilkår.
Dessuten kan det handle om manglende rammer, fordi prioriteringer i helsevesenet styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper, legger hun til:
– Vi har ofte ikke tid til det jeg kaller dvelende endringsarbeid, altså endring som skjer over lang tid. Den type arbeid har fått mye dårligere kår de siste 15–20 årene.
Hun viser til boken «Velferdens organisering» fra 2021, om hvordan nye reguleringer, effektivitetskrav, bedriftsinspirerte effektiviseringstiltak og evidensbaserte prosedyrer skaper krysspress for politikere, ledere og ansatte i førstelinjen.
Oppfordrer til å prøve å forstå pasienten
Selv opplevde hun at behandlere fortalte henne hvordan hun hadde det – ut ifra sine egne observasjoner.
– Som klinikere driver vi mye med mønstergjenkjenning: å observere og kategorisere. Det er ikke uviktig. Men det blir fort veldig dominerende, også når vi skal vurdere selvmordsrisiko. Jeg mener at vi i større grad bør spørre oss om oppgaven i akutte kriser er mønstergjenkjenning, eller om det også er å prøve å forstå hvordan ting ser ut innenfra når livet oppleves meningsløst.
I boken beskriver hun «den indre vendingen» i selvmordsfeltet – en tilnærming som i større grad forsøker å forstå krisen innenfra. En slik vending er avgjørende, mener hun.
– Det er kjempeviktig hvis vi skal skjønne hvem som faktisk er i fare. Det er mange som står i en livskrise og har tilgang på våpen, men som likevel aldri skyter seg. Men først og fremst er det viktig fordi det er en mer human tilnærming enn den vi ofte ser i dag.
– Unngåelse kan forsterke problemene
Hvis en terapeut derimot prøver å unngå et tema, eller ikke gå inn på de verste tankene, kan dette bidra til å forsterke pasienters problemer, påpeker Gjelsvik og
viser blant annet til forskning av den norske psykologen Kristin Østlie (2018).
Også forskning fra London underbygger dette. Professor i klinisk kommunikasjon Rose McGabe og kollegaer (2017) fant at det, i møte med suicidale pasienter, er vanlig både å bytte tema og stille lukkede spørsmål, som: «Du har ikke noen tanker om å ta livet
ditt, har du vel?» Slike spørsmål kan, ifølge forskerne, invitere til å avkrefte suicidale tanker.
Dette er svært kontraproduktive tilnærminger, ifølge Gjelsvik.
– Vi vet at unngåelse, distraksjon og grubling kan opprettholde suicidalt stress. Hvis terapeuten også unngår tematikken, kan det paradoksalt nok gjøre at pasienten får det verre. Da kan terapeuten, uintendert, bidra til å herme prosessene som opprettholder og eskalerer suicidalt stress for pasienten.
«Kan du ta meg med inn?»
Motsatt kan man tenke seg en psykolog eller terapeut som sier: «Kan du ta meg med inn i det bildet? Hvordan ser det ut?»
– Det vil være en tilnærming som i mye større grad åpner situasjonen. For det første er det godt for folk å få lov til å snakke om suicidale tanker. For det andre kan pasientene over tid lære seg ikke å tenke på selvmordstanker, eller -bilder, som handlingsimpulser. De kan i større grad se på det som et signal om at de er i ferd med å få det verre. Da kan de også be om hjelp.
Det er ikke nødvendigvis realistisk å fjerne suicidale impulser, ifølge Gjelsvik. Terapeuter kan da heller hjelpe pasientene til å utforske impulsenes funksjon og hvilke emosjoner som driver dem, påpeker hun.
– Tror du at terapeuter kan gå inn i smerten på denne måten, innenfor de rammene helsevesenet har i dag?
– Det varierer veldig fra sted til sted og fra terapeut til terapeut. Men presset om å ta inn nye pasienter er sterkt, og tiden til å oppnå en allianse og sette i gang endringsarbeid, er begrenset. Samtidig: Hvis vi tenker at vi ikke kan det, har vi jo spilt oss selv veldig dårlige.
Dette intervjuet ble publisert i Suicidologi 2 – 2026
Referanser:
McCabe, R., Sterno, I., Priebe, S., Barnes, R., & Byng, R. (2017). How do healthcare professionals interview patients to assess suicide risk? BMC Psychiatry, 17(1), artikkel 122. https://doi.org/10.1186/s12888-017-1212-7
O'Keeffe, S., Suzuki, M., Ryan, M., Hunter, J., & McCabe R. (2021). Experiences of care for self-harm in the emergency department: comparison of the perspectives of patients, carers and practitioners. BJPsych Open 7(5), Artikkel e175. https://doi.org/10.1192/bjo.2021.1006
Østlie, K. (2018). Listening to suicidal patients in psychotherapy: How therapeutic relationships may expand patients’ prospects for living their lives [Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo].