Artikkelen er basert på oppsummerte data samlet inn fra 2002 til 2011 i den såkalte statusundersøkelsen som gjennomføres blant pasienter i LAR hvert år. Statusundersøkelsen er unik i at en hel pasientgruppe følges opp med hensyn til behandlingsutvikling årlig.
I artikkelen trekkes spesielt noen endringer frem. I 2002 mottok 82% av norske LAR-pasienter substitusjonsmedikamentet metadon, mens 16% fikk buprenorfin. Dette har i løpet av en ti års periode endret seg til henholdsvis 47% på metadon og 50% på buprenorfin. Endringen fra metadon til buprenorfin har vært en strategisk og ønsket endring. Omleggingen av medikamentpreferansen er basert på blant annet kunnskapsgrunnlaget om at buprenorfin sjeldnere er involvert i overdosedødsfall sammenlignet med metadon og såldes vurderes å ha en gunstigere sikkerhetsprofil. En så rask endring av medikament som dokumenteres i denne studien er unik for Norge, og antagelig et resultat av måten programmet er regulert gjennom LAR-retningslinjen i tillegg til regelmessige LAR-ledermøter og statusundersøkelsen.
Internasjonale studier har antydet at økt bruk av buprenorfin kan gi lavere retensjon i behandling. Et mål på retensjon på programnivå i denne studien, viste at antallet pasienter som forlot behandlingen gikk ned i perioden. Et annet viktig punkt er den enorme ekspansjonen LAR-programmet har vært gjennom; i 2002 var 1 984 pasienter inkludert i LAR. Dette mer enn tredoblet seg i løpet av ti år og i 2011 var hele 6 640 pasienter med i programmet.
I denne studien vises det at man i Norge i løpet av ti år har klart å ekspandere programmet, samtidig som man har beholdt stabile andeler pasienter i behandling. I tillegg er det gjennomført endringer i klinisk praksis, bl.a. i form av medikamentvalg, etter hvert som ny, evidensbasert forskning har blitt tilgjengelig. Dette viser at LAR er en dynamisk behandlingsform som kan endres over tid, og som er påvirkelig av fortløpende kunnskapsutvikling i feltet.