Hjernen, det er deg

La oss være ærlige – sånt er pinlig. Da er det deilig å ha noe å skylde på. Vi kan skylde på oppvekst, søvnmangel, eller at ’alle gjør det’, men de holder ikke vann i lengden når du skal være voksen. Heldigvis finnes en fantastisk ny unnskyldning – hjernen, en uendelig samling av celler og signaler!

Hjernen er jo et organ, som bein og nyrer, og hva er mer naturlig enn at den kan ha sine skavanker, som et gåent kne eller nærsynt øye? Og kan vi helst ha disse skavankene i fred, takk? I dette blogginnlegget går en spesiell takk til avansert forskning som kan fortelle meg at det er ’hjernen’ som gjør at gutta bare må se på pene jenter og på store pupper jeg mener bryster! Ja, menn i alle aldre egentlig, og en del damer titter også. Og for damene fins det trøst at sjokolade utløser både endorfiner, som visstnok er ’hjernens eget morfin’, og fenyletylamin, ’hjernens egne amfetaminer’.

Og vi som har noen år på baken vet jo at ’Hjernen er alene.’ Og de som ikke husker det vet i hvert fall at ’Hjernen er stjernen.’ Kanskje skal jeg begynne å si ’Det er ikke meg, det er hjernen.’ Jeg kan si det til meg selv, i hvert fall. Kona vil kanskje protestere idet jeg hjernen min plasserer meg i sofaen foran spillkonsollen med ei bøtte med sjokolade. Jeg vil da påberope meg vitenskapens høyverdighet (se nettlenker over), og med min doktorgrads magiske krefter forsøke å fange henne i en slags kompetansebasert judo.

Men jeg har en mørk hemmelighet: Det er ikke hjernen. Det er deg. Det er du som er alene, og det er du, og ikke ’hjernen’, som kjenner på ensomheten og sveiper på Tinder, eller på PokeGo eller hva som funker for deg. Og du, som er ’stjernen’, må gjøre noe med det når det blir for mye. Kjenn på søtsuget så lenge at det avtar igjen. Eller spis en frukt eller ti. Hjernen er deg – og du har ansvar for å behandle deg selv pent på alle vis. Det gir sjelden god mening å snakke om hjernen løsrevet fra den du eller jeg eller vi er: som mennesker med kropp, følelser, tanker, meninger, muligheter og sammenvevde liv. Endorfiner og hundrevis av andre signalstoffer fyker rundt i hjernen og hele kroppen, der de av og til fungerer slik, andre ganger helt annerledes.

Og her er dagens ta-med-hjem beskjed: Hjernen kan vi snakke om på så en så simpel måte at det eroderer ansvaret for vårt eget liv, og dermed også vår egen verdighet. Generaliseringer om underliv og sjokolade kan gjøre noe med selvbildet til de fleste av oss, men overforenkling av biologi kan ha andre, langt mer alvorlige, konsekvenser.

Et eksempel er biologisk forskning for å forstå mennesker som kjemper en kamp med seg selv på liv og død med rusmidler. Sjokolade og pupper er bare starten.

At det skjer endringer i hjernen av å proppe seg med rusmidler i årevis burde ikke overraske noen. Men det fins mange som ønsker seg begrunnelser for fortsatt direkte eller indirekte diskriminering av rusbrukere. I noen land blir rusavhengige juridisk umyndiggjort straks diagnosen er satt, slik at mennesker med rusproblemer kan sendes direkte på 12 ukers tvangsbehandling. ’Hjernen deres er i ubalanse.’

I mange fattige land betyr rusproblemer klappjakt og kuler. Eller ’kureres’ med en slags lobotomi. ’Hjernen er jo biologisk forandret!’

I andre land formidler fagfolk at avhengighet er ’en hjernesykdom’ for å få ned stigmaet ved ruslidelser. Det kan trengs. Men metaforen har bivirkninger. Siden demens, hjerneslag og Parkinson er hva mange forbinder med hjernesykdommer, risikerer dette bildet på avhengighet å bli overdrevet som permanent endringer: brukerne frarøves håp om – og ork til - å gjøre en endring i livene sine. De har jo ’en hjernesykdom.’ Dårlige forenklinger av hjerneforskning risikerer å bli tatt til inntekt for inngrep og menneskesyn de aldri var ment å støtte.

Grunnen til at det er tett mellom platthetene om hjernen, er at det er begrenset hva slags spørsmål og svar vi kan forvente å få om noe så komplisert ved bruk av de beste verktøyene vi har - som gnagere, bildemaskiner, atferdsforsøk, og obduksjoner. Det går masse nitidig arbeid med til å bare få undersøkt en liten bit av hvordan rus fungerer. Som ikke det er nok er forskere naturligvis forpliktet til å gi skattebetalere et bilde av hva pengene deres blir brukt til. Helst på en måte de forstår, og gjerne hvilket ’svar’ de kom frem til. Med to streker under. Medierådgivere gjør sitt beste for å gi saker en ’profil’ som mange vil klikke på, og i å bidra til å forenkle budskap nok for ’allmenheten’. Nyhetsmedier kan også popularisere hverandre slik at essensen i forskning blir utsatt for populistvarianten av ’hviskeleken’: stadig plattere og mindre nyansert.

Motgiften er like enkel som den er vanskelig:
Både forskere, fagfolk, journalister og kommunikasjonsavdelinger må bli flinkere til å få med hva som fortsatt er i hjernen, men som ikke ble forsket på i akkurat dette prosjektet. Ikke minst det som vanskelig kan studeres hos rotter eller i bildemaskiner: De deler av oss selv som hjelper mennesker å finne håp og muligheter, og å snu skakkjørte liv. Hjerneforskningen, ja alle fagfolk med mennesket i fokus, trenger det for å unngå at overforenklinger blir ’mat’ for stereotype oppfatninger om våre egne og andres liv.

Vi kan begynne i dag med ordene:

’Hjernen, det er meg.’

PS Ta deg gjerne en sjokolade, altså. Det er ditt valg