Jammen er det dårlig føre

Jeg er en ivrig skiløper. Ikke særlig god, men ivrig. Jeg bor like i markagrensen i Oslo og benytter sjansen når skiføret er der. Og som skiløpere flest er jeg glad i gode løyper. Jeg tror det bare er tomt snakk når man snakker om å sette sine egne spor. Vi liker maskinpreparerte greier. Vi liker å bruke lette løypeskia. Løpemeiene, som noen kaller dem. Det er moro når det går fort. Selv om man ikke er god. Sånn er’e bare.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Det var en rar vinter det året her på Østlandet. Først en masse regn. Så ingen snø og kaldt. Så litt snø hver dag og kaldt. I lange tider. Folk i by’n trodde det var skiføre i marka, men de ble lurt. Vi som gikk der inne visste at det stakk opp steiner. Og var ugreit. Vi tok fram steinskia. Vi stålsatte oss. Vi ville gå på ski, men forholda var ikke gode. Har du ikke vært på ski spurte folk i by’n. Jo, men det er dårlige forhold. Dårlige forhold – jeg skjønner ikke, repliserte folk (fra by’n).

Så, etter noen snøtunge dager kom mildværet. Asfalten dukket opp i urbane strøk. Det var 6 varmegrader en dag i februar! Folk i by’n tok fram småsko. Men løypene innover der jeg bor var plutselig tomme. Men det paradoksale var at føret var bedre enn noen gang. Det la seg en hard såle over hele landskapet i skogen. Man kunne bruke alle løypene. Det gikk fra helt marginale forhold til flotte forhold. OK – det var varmegrader, vi brukte klister, men jeg kunne legge bort steinskia og ta fram de fine. Fremdeles ikke i fin stil, men jammen meg på godt skiføre for første gang i den sesongen.

En slik kveld det året la jeg på vei på ski innover Langmyra. Der traff jeg et par i gummistøvler som pesende sleit seg framover. Klart det var tungt å gå. Masse snø og så i gummistøvler! Tunge greier. Og for hvert skritt ødela nok en meter skiløype. Dype huller. Helt ned til vannet. Snakk om vandalisme!

Denne bloggen skal ikke handle om roller og aggresjon (det kommer en senere om det), så jeg skal ikke si hva jeg tenkte først. Men jeg skal si hva de sa. Til meg. Der jeg gikk og tenkte at jammen meg var det fint føre. «Jammen er det dårlig skiføre», sa de. Der de gikk på beina.

Jammen er det dårlig føre, sa de. Fra by’n. Selv mens de gikk i marka. På det gode skiføre (som de ødela). Jammen er det dårlig føre. Jeg ble helt stum. Hva skal man si til det? Her går jeg og koser meg med det fine føret. Hvor skulle jeg begynne? Jeg ble stum.

Men jeg ble gående å tenke etter at den verste indignasjonen (les aggresjonen) hadde lagt seg. Dette minte meg på noe. Hva da? Jo, sist gang jeg snakket med noen om rusbehandling. Det var enda en av våre fremste politisk valgte. Hun jeg snakket med spurte om behandling nytter. Får man egentlig til noe innen rusbehandling?, spurte hun skeptisk. Er det noe vits i? Er ikke dette unødvendig bruk av penger?

Jammen ser verden forskjellig ut fra ulike ståsteder. Jammen er det vanskelig å få folk til å skjønne hvordan verden virkelig ser ut. Enten det gjelder skiføre eller behandlingsforhold. Igjen ble jeg stum. Også den gangen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Annet enn et spakt jo. Joda, vi gjør så godt vi kan. Først etterpå kom jeg på hva jeg skulle si.

Jeg skulle sagt at vi har gode resultater. At det er vel verdt penga. At alternativet er utenkelig. At vi må fortsette å satse. Vi må det for dem som trenger det for sin del og for vår egen del. Vi er for dårlig til å kommunisere hva vi faktisk kan og får til! At det vi holder på med faktisk nytter. At det er en vits i å gi behandling. At det gjør en forskjell å være til stede. Oppfatter ikke folk beskjeden? At vi redder liv, at folk kommer til bedre løsninger, at helsen forbedres, at folk får livsmot og håp tilbake. At vi er verdighetsoppbyggere?

Jammen er det vanskelig å kommunisere. Jammen er det vanskelig å få folk til å forstå. Selv med en god føremelding. Men vi må prøve! Sånn at folk som ikke står midt oppi det (folk fra by’n altså) også får rett forståelse. Ikke tror at det er annerledes enn det er. Og får med seg virkeligheten. Det er nemlig godt føre. Det ligger til rette for gode ting!

Av Leder ved SERAF Jørgen G. Bramness
Publisert 28. aug. 2015 09:44 - Sist endret 20. nov. 2015 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere