Sorgprestisje

Er noen sorger "finere" enn andre?

Statue av sørgende person. Svart-hvitt foto.

Illustrasjon: Colourbox

”På de ti årene som har gått siden du forsvant, mamma, har 2600 mennesker dødd en lignende død som deg i Norge. 2600 mennesker som forsvant i den største stillhet. Det finnes ingen monumenter, ingen museer, ingen barnetegninger som ble hengt opp for å minnes disse”

Teksten er hentet fra en kronikk i Dagbladet, og er skrevet av en ung kvinne som mistet sin mor i en overdose).

Sorg er ikke bare det som skjer inni oss når vi opplever tap, som følelser av tristhet, savn og fortvilelse. Nei, sorg er i høyeste grad også et relasjonelt fenomen. Hvordan vi betrakter og møter hverandre påvirker oss når vi opplever tap.

Og bak disse betraktningene og møtene ligger sorgprestisjen og vaker: det er faktisk slik at noen sorger og etterlatte ansees som «finere» enn andre. Vi har forestillinger om rang som vi selvsagt ikke kan snakke høyt om, fordi det er både uetisk og vanskelig å gripe om. Men gripe om sorgprestisjen, det må vi – fordi den har konsekvenser for oss. Og ikke minst fordi den kan avhjelpes.

Sykdom og sorg i hierarkier

Sorgprestisje kan defineres som «et uttrykk for ulik grad av verdighet, anerkjennelse og forståelse for de følelser reaksjoner og situasjoner som mennesker befinner seg i etter et tap». Akkurat som mennesker med ulike diagnoser kan møtes med varierende grad av forståelse og hjelp, skjer dette også når mennesker opplever tap. Vi har lettere for å snakke om kreftdøden enn overdosedøden. Det gis mer oppmerksomhet til flodbølge-etterlatte enn «Oslo S-etterlatte» (overdosedøden).

Teorien om sorgprestisje springer ut av sykdomsprestisjeforskningen. Som masterstudent kom jeg i kontakt med en forskergruppe som viste til oppsiktsvekkende funn om hvordan leger og annet helsepersonell ubevisst vurderer sykdommer opp mot hverandre. Sykdommer og medisinske spesialiteter befinner seg i et prestisjehierarki. Det er kulere med hjerteinfarkt enn med schizofreni.

Forskerne hadde avdekket en stille konsensus i det medisinske miljøet om at noen sykdommer er finere og mer spennende å jobbe med enn andre. Og sannsynligvis har det at vi vekter sykdommer på denne måten konsekvenser for dem som rammes av lavprestisjesykdommer som f.eks. fibromyalgi eller spiseforstyrrelser.

Hva driver sorgprestisjen?

La meg nevne et eksempel: Hvilken hendelse tror du genererer mest støtte, oppmerksomhet og eventuell profesjonell oppfølging; tapet av en tenåring på Utøya eller tapet av en narkoman sønn på Oslo S?

De fleste ville svart den første. Det er noen sider ved disse hendelsene som gjør det vanskelig for oss å løfte dem frem i lyset. Drivere av sorgprestisjen er i stor grad de samme som for sykdomsprestisje og for saker som går igjen i media. Dødsfall som skjer brått og der mange mennesker er involvert, som krever redningsarbeid og høyteknologiressurser og der de rammede er uten skyld, de dødsfallene hører vi mest om. Død som følge av psykisk sykdom, demens eller ruslidelser hører vi mindre om. 

Men, er det verre å miste et barn på Utøya enn på Plata? Selvsagt ikke. Å miste et barn går for å være noe av det mest smertefulle vi mennesker kan oppleve, på tvers av kulturer – og uavhengig av hvordan det skjedde

Sorgprestisje – so what?

Det er viktig å understreke at sorgprestisje ikke handler om at all oppmerksomhet er godt for oss. Det handler heller ikke om at vi ikke unner berørte av de store katastrofene hjelp og støtte. Men vi må være bevisste på hva sorg- og sykdomsprestisjen gjør med oss. Den kan påvirke identiteten og selvbildet til de involverte, og den kan virke inn på hvilken støtte de får fra det sosiale nettverket sitt, fra det offentlige helsevesen og fra arbeidsgiver.

Å tilby åpenhet, omsorg og forståelse til alle som rammes av sorg er helsefremmende. Vi har alt å tjene på at mennesker i sorg blir møtt best mulig, uavhengig av hvem de har mistet og hvordan det skjedde. Av sitt sosiale nettverk. Av det profesjonelle behandlingsapparatet, hvis man har behov for det.

Sorg er naturlig og noe vi alle vil oppleve, men det kan også forringe livet vårt i så stor grad at vi ikke klarer å fungere. Et nærliggende eksempel er etterlatte ved selvmord som får følelser av avvisning, skam og stigma, angst og depresjon. Og ja, du kan jo gjette i hvilken ende av sorghierarkiet selvmordsetterlatte befinner seg.

Så neste gang du møter noen i sorg, stopp opp et lite øyeblikk. Vi skal alle miste noen og i disse eksistensielle livshendelsene har vi, på tvers av type tap, en ting til felles: behovet for at noen anerkjenner det tapet vi har lidd. Kanskje er det foreldreparet som mistet sønnen sin på Plata som trenger din omtanke og støtte aller mest.

Les mer

Til deg som ikke mistet noen i Paris av Kristiane Myckland Hansson.

Av Kristiane Myckland Hansson
Publisert 9. okt. 2019 16:30 - Sist endret 11. okt. 2019 10:17
Lege undersøker et barns tunge

Medisinbloggen

En fagblogg fra Det medisinske fakultet, UiO.

Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til medisinbloggen@medisin.uio.no

Ønsker du beskjed når det kommer nye innlegg?
Abonner på oppdatering her