Hvilken betydning bør kjønn – overordnet sett – ha i medisinsk og helsefaglig kunnskap og praksis?
La oss riste litt i historiske og vitenskapelige forestillinger om hva vi som samfunn mener med kjønn. Og hvordan slike forestillinger er koblet sammen med medisinsk og helsefaglig forskning, diagnostisering og behandling.
Det annet kjønn
For å ta det historiske først: Det er i år 74 år siden den franske filosofen, forfatteren og feministen Simone de Beauvoir publiserte mursteinsverket Det annet kjønn. Beauvoir gir der en omfattende analyse av kvinnelivet fra vugge til grav og konkluderer med at kvinnen historisk og filosofisk har blitt betraktet som nettopp – det annet kjønn. Eller ‘avviket’ fra ‘det normale’ om man vil.
I kapittelet Barndom fremsetter hun den påstanden hun er blitt aller mest sitert på, nemlig «Man fødes ikke som kvinne, man blir det». Dette er ikke en fornektelse av biologien, men peker mot at det levde livet, strukturene, samfunnet og kulturen også er av betydning for hvem vi er og blir. Skal vi ta Beauvoir på ordet – og det gjør vi – indikerer påstanden selvsagt også at «man fødes ikke som mann, man blir det».
Er det hensiktsmessig å dele oss inn i menn og kvinner?
Oppi alt dette reiser det seg en erkjennelse om at dersom vi kunne fjerne de historiske nedarvede kjønnsrollene (på engelsk: gender), så er vi alle primært samme vesener, nemlig mennesker, og ikke kvinner og menn. Men så enkelt er det jo ikke. For kjønn har selvsagt en annen side, nemlig den kjønnsspesifikke kroppen (på engelsk: sex) og der er det noen mer definitive forskjeller som ikke lar seg hoppe bukk over eller vi kan se for oss smuldre bort i løpet av tidens tann.
Så hvordan skal vi ta hensyn til at det finnes ulike kjønnsceller, såkalte x og y-celler, samt ulike kjønnsorganer og ulike hormonsystemer, uten å falle tilbake til fortidens forestillinger om menn og kvinner som totalt ulike arter så og si?
Det kan bli for lite oppmerksomhet på kjønn
La oss være mer konkrete. Vi minnes stadig på at flere av de tilstandene som spesifikt er forbundet med kvinnekroppen, som endometriose eller overgangsalder, knapt har vært gjenstand for medisinsk interesse.
Helt på tampen av 2022 bekreftet Folkehelseinstituttet noe vi som har arbeidet med kjønn i medisin og helsefagene lenge har visst, nemlig at det også i likestillingslandet Norge har vært gjort – og fremdeles gjøres – få systematiske studier med et kjønnsperspektiv i medisinsk og helsefaglig forskning. Dette tydeliggjøres også i den nye kvinnehelsemeldingen «Den store forskjellen» som ble publisert forrige uke og har kvinnehelse som omdreiningspunkt.
Hvis vi ikke tar høyde for mulig kjønnsspesifikke forskjeller i medisinske studier, kan vi altså gå glipp av svært viktig kunnskap og behandlingsopplegg. Biologiske forskjeller mellom kjønnene kan eksempelvis forklare at kvinner og menn kan respondere ulikt på samme type medisinsk behandling. De kan også forklare at symptomer og årsaker ved noen tilstander og diagnoser kan være forskjellige. Forskjellen på kvinner og menns hjerteinfarkt er i dag et hyppig brukt eksempel.
Med andre ord er det «for lite kjønn» i mange av de medisinske studiene som utføres og publiseres i dag. Og det er åpenbart et problem.
Det kan bli for mye oppmerksomhet på kjønn
Men, sett fra et medisinhistorisk og mer vitenskapskritisk perspektiv kan det utvilsomt også bli «for mye kjønn».
Når nervesystemet og muskelsystemet i siste halvdel av 1800-tallet kunne sies å henholdsvis femininiseres og maskuliniseres har det med andre ord vært «for mye kjønn».
Det samme gjelder tanken om særegne kvinnepatologiske modeller – først en gynekologisk, så en nevrologisk. Begge gikk langt utover gynekologiske og nevrologiske problemstillinger og kunne føre til sykeliggjøring av normaltilstander og overbehandling så vel som belegg i kampen mot politiske og sosiale rettigheter for kvinner.
Kvinnekroppen er spesifikt forskjellig fra mannskroppen, ja vel, og en slik forskjell bør åpenbart tas inn som en dimensjon i medisinsk og helsefaglig forskning, som igjen har betydning for utformingen av helsetjenester og rådgiving.
Samtidig bør vi ha Beauvoirs skarpe blikk i mente. Kvinner – som menn – er også kapable til å innta roller og funksjoner som går langt utover hva de reproduktive og hjemlige oppgavene som den spesifikke kvinnekroppen ved første øyekast ofte assosieres med, det være menstruasjon, graviditet, fødsel, amming og omsorg i vid forstand.
Det var for eksempel denne erkjennelsen som gjorde at kvinner i Norge – etter en lang dragkamp med de mannlige medisinerprofessorene – i 1884 fikk Stortingets løyve til å studere medisin på lik linje med menn.
Vi trenger en utvidet og kritisk forståelse av kjønn
Hovedpoenget vårt er at når det gjelder kjønn i medisinsk og helsefaglig forskning er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. I dette ligger også en økende anerkjennelse av at subjektive fenomener som seksuell orientering og kjønnsidentitet også bør inkluderes i en utvidet medisinsk forståelse av kjønn.
Og noen ganger utgjør to eller flere begreper, det være seg sosialt kjønn, biologisk kjønn, transkjønn, i samme felt et sant dilemma om man vil. Hva skal man ta som utgangspunkt? Og er det noen ganger slik at kjønn i bestemte betydninger forsterker mer enn de frigjør fastlåste samfunnsmønstre? Det var nettopp denne balansegangen den norske legen og feministen Kitty Strand allerede i 1996 så, og så formulerte gjennom sin artikkel med den treffende tittelen «Det kan bli både for mye og for lite kjønn».
På denne bakgrunnen heier vi på verdien og betydningen av et utvidet og samtidig vitenskapskritisk blikk for kjønn i medisinsk og helsefaglig forskning.
Til deg som leser dette på kvinnedagen: fortsatt god 8. mars!
