Sorg, savn, spørsmål om hvorfor, sosial tilbaketrekning og skyldfølelse er kjente ord for sorgterapeuter som jobber med etterlatte etter selvmord. Men Hege Sandanger mener å observere at hvilke følelser som dominerer, kan variere ut fra hvem man har mistet.
– Vi synes vi ser noen tendenser. De som har mistet partner eller ektefelle, ser ut til å oppleve mer sinne mot den som tok livet sitt. Ofte holder de sin partner litt mer ansvarlig for å bli forlatt med barna og alle oppgavene, sier Sandanger, som er fagkoordinator ved Sorgbehandling poliklinikk på Akershus universitetssykehus.
Bebreider seg selv og systemene
Hun opplever at gruppen av foreldre som mister barn, ofte strever med følelsen av ikke å ha strukket til. Foreldre er også ofte sinte på systemene. Det kan dreie seg om både helsetjenesten eller skolesystemet. I noen tilfeller har barna vært innom helseapparatet uten å få den hjelpen de trenger.
– Dette sinnet mot systemene ser vi for øvrig i alle grupper, ikke bare blant foreldre, sier hun.
«Hva slags relasjon den etterlatte hadde til avdøde, betyr mye. Var relasjonen primært som omsorgsgiver, vil ofte ansvaret for at selvmordet skjedde føles ekstra tyngende.» Lars Mehlum
Også unge voksne som har mistet foreldrene sine, har lett for å klandre seg selv, ifølge Sandanger. De kan for eksempel si: «Åh, hvis jeg bare hadde dratt hjem litt før fra skolen, hadde jeg kanskje rukket …», eller «jeg fikk en telefon og mamma hørtes så fortvilet ut».
– Dette er våre erfaringer som vi ser tendenser til, uten at vi mener at det alltid er slik.
Relasjonen betyr noe
Professor Lars Mehlum ved NSSF har merket seg noen av de samme tendensene til slike sammenhenger.
– Disse observasjonene kan være lettere å forstå når vi betrakter selvmord også i et relasjonsperspektiv, sier han.
– Hva slags relasjon den etterlatte hadde til avdøde, betyr mye. Var relasjonen primært som omsorgsgiver, vil ofte ansvaret for at selvmordet skjedde føles ekstra tyngende, mens hvis relasjonen var et partnerskap, kan kanskje selvmordet mer oppleves som et svik, nettopp mot partneren.
Men her er det store variasjoner fra menneske til menneske og ofte er reaksjonene komplekse, slik ofte også relasjoner er komplekse, understreker Mehlum, som har lang erfaring som behandler for mennesker i sorg etter selvmord.
Stykker opp skyldfølelsen
Når Hege Sandanger kommer de etterlatte i møte, er hun opptatt av å gå inn i følelsene de kjenner på; å ta den emosjonelle smerten på alvor. Ofte ber hun dem om å plassere følelsene i kroppen.
– Dette kan være særlig nyttig for barn og ungdom, som kan oppleve sterke følelser som er helt nye for dem.
Hun og kollegaene jobber også med å nyansere tankene og følelsene. Skyldfølelse er for eksempel et ord som ofte blir brukt og som mange strever med, i større eller mindre grad.
– Men ganske ofte oppdager vi at den etterlatte bruker ordet som en samlebetegnelse. Gjennom samtale blir det tydeligere for den det gjelder at det handler om for eksempel dårlig samvittighet, selvforakt, selvbebreidelse, anger, tvil, selvransakelse eller følelsen av å være mislykket som forelder.
«Er jeg normal?»
For å få bearbeidet sorgen, kan det være lindrende å gå inn i disse nyansene, mener hun.
– Når det du kjenner på, blir tydeligere for deg, er det et godt utgangspunkt for ivaretagelse av egne behov og grenser. Du blir mer bevisst på hva du trenger, om det er behandling som roer ned kroppen, en person som kan støtte, en ny gjennomgang av dødshendelsen eller helt andre ting.
«Med sorg åpner det seg for mange et mørke som kan gi en følelse av å miste kontrollen. De spør seg om de kan klare dette. Da trenger de å få høre at det de opplever, er helt normale reaksjoner.» Hege Sandanger
Mange som kommer til Sandanger, lurer på om de er normale, forteller hun.
– Med sorg åpner det seg for mange et mørke som kan gi en følelse av å miste kontrollen. De spør seg om de kan klare dette. Da trenger de å få høre at det de opplever, er helt normale reaksjoner. En bevissthet om egne behov og grenser vil også være med å gi en følelse av at de kan mestre den situasjonen de har kommet i.
Saken ble først publisert i Tidsskriftet Suicidologi nummer 3 2023