NIDA og NIAAA slås ikke sammen

Etter flere år med planlegging, forhandlinger, spekulasjon og arbeid stoppet opp fredag 16. november 2012, da direktøren for det amerikanske helseforskningsinstituttet (National Institute of Health; NIH) la ut en pressemelding om at man etter nøye vurdering valgte å avslutte en 2 år lang prosess. Konklusjonen var at man ikke ønsket en sammenslåing av de to enhetene, men heller ønsket å se på andre muligheter til å strømlinjeforme samarbeidet mellom alle slike amerikanske forskningsinstitutter.

Det var i september 2010 at styret ved NIH bestemte at de to instituttene skulle slås sammen. Dette kom etter en årelang prosess hvor NIH hadde arbeidet for å få til en bedre og mer effektiv organisering. Til tross for en noen motforestillinger ble det klart at om noen NIH institutter skulle slås sammen var det ingen som var bedre, mer fornuftig og opplagt en NIDA og NIAAA. Fra styrereferatet den gangen ser vi at nesten alle er enige om at det nesten mangler argumenter MOT å slå de to instituttene sammen. Prosessen startet umiddelbart, men skulle vise seg å lang og full av vanskeligheter.

Det var NIAAA som var mest skeptiske til denne sammenslåingen og det har vært allment anerkjent at NIAAA ville ha mest å tape på en slik sammenslåing. Så enkle ting som at NIDA var dobbelt så stort som NIAAA og at NIDA tunge nevrobiologiske portefølje i dagens klima ble ansett å være en trussel mot NIAAA ”mykere forskning” – det være seg samfunnsforskning, forskning på 12-trinnsmodellen eller tradisjonell medisinsk forskning mot f.eks. leversykdom. Noen mente at dette var helt merkelige argumenter, fordi NIDA også har et stort fokus på denne typen forskning. Man hevdet at dette representerte vikarierende argumenter fra forskere som er redd for å miste sine bevilgninger. Mange har nok vært skeptiske til at NIDA bare skulle sluke NIAAA, ikke minst på grunn av sin sterke leder Nora Volkow, som har vært en meget sterk ambassadør for nevrobiologiens sentrale posisjon innen forståelse av avhengighet. Det ble derfor tidlig avtalt at den nye lederen for det felles instituttet ikke skulle være noen av de tidligere lederne.

Noen så også for seg at man ved en sammenslåing kunne miste viktige forskningsområder. Det har vært en diskusjon hvor temaer som HIV/AIDS, føtalt alkoholsyndrom, leversykdom og røyking skulle plasseres. Spesielt HIV/AIDS-forskningen som har vært en betydelig del av NIDAs portefølje har man (med grunn) fryktet skulle tilfalle andre institutter. Slik sett har man også hatt noe skepsis innenfor NIDAs murer. Imidlertid har begge institusjoner også jobbet for at prosessen skal gå framover. Bl.a. annet er den intramurale forskningen ved de to institusjonene, noe som står for ca 1/3 av budsjettet, slått sammen i én enhet. Antagelig var det et lurt grep å la en av de mest biologisk orienterte NIAAA-forskerne, svenske Marcus Heilig, bli leder av denne intramurale forskningen.

Man kan undre seg over hvorfor vi i Norge skulle være så interessert i hvordan to amerikanske forskningsinstitutter er organisert. Dette har flere grunner. For det første er den amerikanske forskningen på dette området så stor at den nesten dominerer all rusforskning i verden. NIDA selv hevder at de finansierer 85 % av verdens rusmiddelforskning. En nylig utført undersøkelse ved SERAF stiller nok spørsmål ved dette tallet, men det lar seg ikke nekte amerikanerne på dette området er store og innflytelsesrike, uansett hva vi gjør her i vårt land og til en viss grad uavhengig av hva som skjer i Europa og på resten av kloden. For det andre har vi alle fått merke den dreining som har skjedd på NIDA i retning nevrobiologiens betydning innen dette feltet. Rett nok har uforholdsmessig mange interessante nevrobiologiske oppdagelser de seneste 2-3 tiårene kommet fra rusfeltet, men mange vil kunne hevde (med rette) at nevrobiologiens plass i forståelsen av avhengighet nå har tippet for langt i denne retningen. Nevrobiologi er en av mange måter å forstå avhengighet på – ikke den ene! For det tredje influeres hvilken forskning vi gjør her i landet av hva som skje i USA. Våre finansiører ser mot dette landet og henter inspirasjon. Vi samarbeider med amerikanerne og våre prosjekter preges derfor at den amerikanske virkeligheten.

Mange mer samfunnsorienterte rusforskere og –eksperter har derfor trukket et lettelsens sukk når det ikke ble en sammenslåing av de to instituttene. Hans Olav Fekjær har beskrevet avgjørelsen som klok.

All is well that ends well? Vel, på den ene siden er ikke bare slutten på en prosess, men også begynnelsen på en annen. For det andre er det viktig å være klar over hvilke krefter som her har vært i spill. Den mektige alkoholindustrien i USA er av dem som har brukt mest penger, tid og krefter på å hindre denne sammenslåingen. Disse kreftene er brukt, fordi det ville være katastrofalt i alkoholindustriens øyne å bli slått i hartkorn med ulovlige substanser. Selv lederen av NIH, Francis Collins, har reagert over alkoholindustrilobbyistenes framferd. Her har man hørt argumenter som at ikke bare er alkohol et fødemiddel, heller enn et rusmiddel, men også et helsefremkallende middel.

Så blir da den lange prosessen fram mot manglende gjennomføring av de beste intensjoner fra ledelsen NIH mer forståelige. Vi ser kanskje konturene av hvorfor det har tatt så lang tid og hvorfor den opplagte endringen vedtatt på et styremøte i NIH i september 2010 ikke lot seg gjennomføre. Det er sikkert kloke elementer i denne avgjørelsen, men her er også sterke kommersielle interesser, interesser som ikke har den beste kunnskapsgenerering og forskning som sin viktigste agenda.