Det er et av hovedresultatene i den første artikkelen i doktorgraden min. Det er kanskje ikke så overraskende? Hvis jeg legger til at «folk som er i arbeid» inkluderer alle som jobber så lite som én arbeidstime i uken, og at risikoen er mangedoblet for både menn og kvinner, så synes jeg at det er svært bekymringsfullt, om enn ikke overraskende.
Hvem er det som mottar arbeidsavklaringspenger fra NAV?
AAP er en ytelse fra NAV som gis til mennesker som har vært syke i mer enn ett år, og dermed har brukt opp sykepengerettighetene sine. Det betyr at de som mottar AAP har en form for sykdom eller skade. Det er en midlertidig ytelse fordi skaden eller sykdommen kan gå over, og man kan komme (tilbake) inn i arbeidslivet. De som fortsatt har nedsatt arbeidsevne etter tre år, overføres som oftest til en permanent ytelse som uføretrygd.
Psykiske lidelser og plager er den vanligste årsaken til AAP. Det er også den største risikofaktoren for selvmord. Det betyr ikke at det er AAP som fører til selvmord, men at psykiske lidelser både kan være årsaken til AAP, og hovedforklaringen til økt risiko for selvmord.
Jeg ble intervjuet av VG om denne studien, hvor sakens første setning er «Det er så å si livsfarlig å gå på arbeidsavklaringspenger (AAP)». Det er det ikke. Samtidig tror jeg, etter å ha jobbet med en doktorgrad om arbeidsmarkedstilknytning og selvmord, at det er faktorer knyttet til det å motta AAP som øker selvmordsrisikoen ytterligere.
Å stå utenfor arbeidslivet har mange negative konsekvenser
Å motta AAP betyr å være utenfor arbeidslivet. Riktignok går det an å kombinere AAP med noe arbeid, men i vår studie er disse personene kategorisert sammen med øvrig arbeidende.
Å ikke være i arbeid innebærer flere negative konsekvenser, og i den samme studien så vi at også dagpengemottakere hadde høyere selvmordsrisiko. Dette er mennesker som er arbeidsledige av andre årsaker enn helse. Risikoen for selvmord var lavere blant dagpengemottakere enn det var for AAP-mottakerne. Selv om vi ikke kan vite hvorfor, er min antagelse at det i hvert fall delvis skyldes at sykdom i seg selv er belastende.
Jobben er viktig for sosiale relasjoner
De som er utenfor arbeidslivet har ofte mindre sosialt nettverk. Å ikke møte opp på en arbeidsplass kan bety å ikke ha noen å si hei til i løpet av dagen, og å ikke ha noen som ser at man er der. Videre gjør det å ikke ha kollegiale relasjoner i utgangspunktet, at det ikke er noen sosiale bånd på arbeidsplassen som kan utvikles til gode vennskap.
Å være utenfor arbeidslivet gjør også at man har dårligere sjanser på sjekkemarkedet, særlig for menn. Med andre ord er de som ikke er i arbeid oftere enslige. Det å ikke ha noen å si hei til hverken på jobb eller hjemme kan gi grobunn for ensomhet. Ensomhet er en økende utfordring i dagens samfunn, og har en sammenheng med økt risiko for selvmord.
Arbeid er bra for selvfølelsen
Videre kan det å ikke være i arbeid ha negative innvirkninger på selvfølelsen. At man ikke har et sted å være, at ikke noen er avhengig av at man dukker opp, og at man ikke får brukt egen kompetanse, kan gjøre at man føler seg unyttig, som videre kan lede til selvforakt.
Redusert inntekt skaper utrygghet
Det å være ytelsesmottaker fremfor lønnsmottaker betyr ofte at man har en dårligere økonomisk situasjon. Både dagpenger og AAP er omtrent to tredjedeler av tidligere inntekt. Har man ingen tidligere inntekt får man en minstesats, og den er lav. Lav inntekt kan påvirke selvmordsrisikoen negativt på flere måter. Både er det noen studier som viser at å ha lav inntekt i seg selv har en sammenheng med høyere risiko. I tillegg kan det å bidra mindre til familieøkonomien gjøre at man føler skyld og skam, som videre også kan gi selvforakt.
Å bekymre seg for økonomi eller høye uventede regninger, er en stor psykisk belastning. En slik belastning, særlig over tid, og i kombinasjon med en sykdom eller skade, kan gi en følelse av fullstendig håpløshet.
Det er tungt å føle at man ikke blir trodd
Det er ikke bare økonomiske bekymringer som kan gi håpløshet blant AAP-mottakere.
Det å oppnå ytelser eller andre hjelpetiltak fra NAV, kan også føre til håpløshet. Vi er heldige som har en velferdsstat og et omfattende hjelpetilbud i Norge, men av og til kan det å forsøke å oppnå denne hjelpen være med på å gjøre en syk(ere).
En rekke kronikker har blitt skrevet av individer som føler at de kjemper en ensom kamp mot et stort og ansiktsløst system, som mistenkeliggjør, mistror, og får en til å føle seg svært liten. Jeg er sikker på at det ikke er intensjonen til enkeltindividene som jobber i NAV. Kanskje er det aldri reelt at man blir mistrodd heller.
Samtidig tror jeg at det er vanskelig å forestille seg håpløsheten man kan føle på ved å kjempe for hjelp mens man er syk.
Selvmordsforebyggende tiltak kan både øke livskvalitet og redde liv
Jeg tror det er mulig å gjøre noe med faktorene nevnt over. Vi kan:
- sikre at mennesker med psykiske lidelser og plager får tilstrekkelig hjelp når de trenger det
- iverksette tiltak som gjør at man ikke faller ut av arbeidslivet hvis man har mulighet til å jobbe noe,
- opprette lavterskeltilbud hvis man gjennomgår livskriser, slik som ekteskapsoppløsning,
- innføre tiltak rettet mot ensomhet i befolkningen,
- utforme trygdesystemet slik at man slipper å være fattig selv om man være syk,
- ha litt mer tillit i enkelte av søknadsprosessene til NAV.
Jeg tror at flere av selvmordene blant AAP-mottakere handler om håpløshet knyttet til utenforskap, at både helseproblemer, ensomhet, og økonomiske problemer kan lede til utenforskap og at vi som samfunn bør gjøre alt vi kan for å bekjempe det, helst fra tidlig alder.
I september 2025 var det over 165 000 mennesker som mottok AAP i Norge, hvorav i overkant av 70 000 fikk det på grunn av psykiske lidelser og plager. Sannsynligvis og heldigvis, er det få av disse som dør i selvmord. Selvmord er et ekstremutfall. Det var totalt 739 selvmord i Norge i 2024, et betydelig lavere antall enn AAP-mottakere. På gruppenivå skjer det likevel oftere blant de som mottar AAP.
I tillegg til de som dør i selvmord er det mange som lever med belastningen av en sykdom eller skade, få sosiale bånd, ensomhet, håpløshet og økonomiske bekymringer.
Selvmordsforebyggende tiltak som adresserer disse faktorene vil forhåpentligvis redde noen liv, og kan i tillegg øke livskvaliteten til veldig mange flere.
