En venn av meg, sykehuslege og allerede i gang med å forske, sa dette til meg med stor entusiasme for 20 år siden. Den gang hadde jeg ikke engang tenkt tanken på at jeg skulle forske selv.
Slik startet forskningen ved Legevakten
Den eneste som forsket ved Legevakten da var en enslig pioner på Overgrepsmottaket, Helle Nesvold. Hun hadde til gjengjeld holdt på i 20 års tid med ulike mindre forskningsprosjekter, før hun etter hvert ga seg i kast med et doktorgradsarbeid.
Da hun forsvarte sin doktoravhandling i 2010, var vi en håndfull leger som var i gang med forskning ved Legevakten. Denne håndfullen var stor nok til å lage et miljø for forskningsaktivitet, og siden har vi blitt enda flere. Det er flere nøkler til denne suksessen.
Forskningen ved Legevakten kommer pasientene til gode
Det grunnleggende for å få i gang forskningsaktivitet ved Legevakten var leger som stilte spørsmål til eget virke.
Forskerne var Legevaktens egne leger, og forskningsspørsmålene var spørsmål leger og sykepleiere ved Legevakten lurte på for å kunne forbedre behandlingen:
- Er det trygt å lage en forenklet rutine for behandling av urinveisinfeksjon slik at pasienten kan få resept på antibiotika av sykepleier i legevaktens mottak og slippe å vente på lege?
- Kan det hende at det smertestillende medikamentet ibuprofen fungerer like bra som antibiotika mot blærekatarr?
- Hvor mange får seksuelt overførbare infeksjoner etter overgrep?
- Er blodprøven troponin, som tas på sykehusene for å utelukke hjerteinfarkt, også trygg å bruke på legevakt, der hjerteinfarkt er langt sjeldnere blant pasientene med brystsmerter? Og hva med troponin hurtigtest?
- Bruker innvandrere legevakten annerledes enn nordmenn?
- I hvilken grad forskriver vi antibiotika mot akutt bihulebetennelse, og bør vi gjøre noe annet?
- Er vår rutine for observasjon av pasienter med rusmiddelforgiftning, som vi utfører med ganske enkle midler, god nok? Har pasientene med rusmiddelforgiftning tatt de rusmidlene vi tror de har tatt? Og hva med pasientene som tror de kan ha blitt påført rusmidler mot egen vitende og vilje?
De fleste av disse spørsmålene vokste fram lokalt på Legevakten. I tillegg har vi vært opptatt av hva endringer i samfunnet gjør med våre pasienter.
Helt fra å undersøke om polstreiken hadde noen innvirkning på tilstrømmingen av pasienter til Legevakten i 1981, til helt nye studier av hvordan flyttingen av legevakta fra Oslo sentrum til Sinsenkrysset påvirker hva vi ser av rusrelaterte forgiftninger.
Lokal velvilje og tilrettelegging har vært viktig for forskningen på Legevakten
En annen sentral suksessfaktor var at forskning var ønsket av Legevaktens ledelse. Så da noen så smått begynte å lukte på forskning, var velviljen stor. I tillegg hadde ledelsen egne forslag til forskningstema og gode innspill til temaene forskere in spe kom med.
Allmennlegevakten, som er den kommunale delen av Oslo legevakt og tar seg av alt unntatt akutte skader, fikk sitt eget forskerkontor og dermed fikk vi et miljø. Forskerkontoret ble både et arbeidsfellesskap for forskerne, og et sted andre kunne finne ekspertise på sentrale felt av legevaktens virke. Og et sted å oppsøke for dem som gikk med tanker om forskning.
Velviljen fra ledelsen omfattet også å ta på seg det lite synlige arbeidet med å tilrettelegge fleksible turnuser for forskende leger. Når disse legene må redusere sin tid brukt til mottak av pasienter, må noen andre steppe inn. Dette er et digert puslespill i en institusjon som må ha god nok bemanning døgnet rundt, året rundt.
Den travle hverdagen med praktisk pasientarbeid gjør at rekruttering av pasienter til forskningsprosjekter og innsamling av data må integreres på enklest mulig måte i legevaktens arbeid, samtidig som alle regler for forskning blir korrekt fulgt. Det må gjøres så enkelt at det er gjennomførbart uten å forsinke pasientflyt og klinisk arbeid nevneverdig.
For legevaktens personell er det viktig at forskningen blir oppfattet som legevaktens forskning og ikke vannbæring for eksterne aktører. Som nevnt var forskerne legevaktens egne leger, og forskningsspørsmålene var spørsmål leger og sykepleiere ved Legevakten lurte på. Dermed har det vært lett å få leger og sykepleiere til å ta i et tak for å rekruttere pasienter og samle data.
Forskningen bygger bro mellom legevakt og universitet
Den tredje sentrale suksessfaktoren er den åpne døren vi ble møtt med ved Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo. Her møtte vi forskningskompetanse og fikk smidd våre spørsmål om til forskbare spørsmål.
Avdelingen stilte med veiledere og et akademisk fagmiljø og tok ansvar for at prosjektene våre ble skikkelig gjort. Vi ble ansatt ved universitetet som stipendiater, og etter hvert gikk også flere av oss inn i akademiske stillinger. De fleste forskende legevaktlegene har hatt deltidsstilling begge steder, og slik ble det bygget en bro mellom universitetet og legevakten.
Forskningen ved Legevakten er viktig for engasjement og motivasjon i jobben
Forskerkontoret på Legevakten har blitt en akademisk satellitt. Samtidig blir de forskende legene værende lenger ved Legevakten. Og når noen blir lenger, blir flere lenger. Økt stabilitet i legegruppen er viktig på et sted der gjennomtrekken har vært stor.
Mye har vært viktig for utviklingen av fagmiljøet ved Allmennlegevakten i Oslo. Blant annet en langsiktig visjon hos Allmennlegevaktens ledelse, det nå lokalt etablerte akademiske miljøet og den økte stabiliteten blant legene.
Legevakten i Oslo har nå blitt til det andre tunge legevaktfagmiljøet i landet, ved siden av Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin i Bergen. Vi har blitt det laboratoriet min forskende venn så for seg, til glede for pasienter og kunnskapstørste leger.
Doktorgrader fra Allmennlegevakten i Oslo 2010-2026
Forskningen ved Allmennlegevakten har resultert i syv doktorgrader der temaet er hentet fra hverdagen ved Legevakten. Doktorgradene handler om overgrepsutsatte, rusmiddelforgiftninger, migrasjonshelse, urinveisinfeksjoner, brystsmerter og troponin, og behandling av akutt bihulebetennelse.
Stor vekst i vitenskapelige publikasjoner fra Allmennlegevakten i Oslo
De første 30 årene med forskning på legevakten, mellom 1981 og 2011, ble det utgitt 20 forskningsartikler. I løpet av de neste 13 årene, fra 2012 og frem til i fjor økte mengden artikler til hele 89.
