Olaf-prisen 2026
Det er LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord – som hvert år deler ut Olaf-prisen. Prisen er oppkalt etter Olaf, som tok sitt eget liv i 2011, 19 år gammel. Foreldrene hans etablerte prisen for å styrke forebygging, åpenhet og kunnskap om unge og selvmord.
Prisen skal deles ut til noen som har gjort noe spesifikt av varig verdi for å forebygge selvmord blant barn og unge – det være seg et forskningsprosjekt, fagutvikling, behandlingstilbud eller andre kunnskapsbaserte tiltak.
I år ble prisen delt på et arrangement på VID vitenskapelige høgskole.
NSSF har i mange år bidratt til å legge et godt grunnlag for utmerkelsen. Førsteamanuensis og ph.d. Anita Johanna Tørmoen ved NSSF leder fagrådet som har vurdert kandidatene.
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Les forskerprofilen til Iselin Solerød Dibaj
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.