Brystkreftbehandlingen blir stadig mer treffsikker

Hvis vi går 50 år tilbake, ble pasienter som fikk brystkreft kun behandlet med kirurgi og i noen tilfeller stråleterapi. Ingen annen form for behandling. Mange fikk spredning til andre organer i årene som fulgte.

Erkjennelsen var at lokal behandling ikke var nok og at vi trengte medikamenter mot gjenværende kreftceller i alle deler av kroppen. Siden har både cellegift og antiøstrogenbehandling gitt betydelig bedring i prognosen. Nå står vi i en tid med tilgang til og videreutvikling av nye behandlingsprinsipper. 

Antistoffer kan finne kreftceller

Antistoffer er proteiner fra immunsystemet som forskningen har vist er nyttige i mange former for moderne terapi. De kan produseres for forskjellige formål og kan binde seg spesifikt til et mål, et protein, for eksempel på kreftceller. De binder seg ikke, eller kun i liten grad, til andre celler i kroppen.

Slik målrettet behandling har bidratt til den ytterligere bedringen i overlevelse ved brystkreft siste 15-20 år (figur 1). 

En svulsttype som tidligere var den mest aggressive med meget dårlig prognose, kalles HER2 positiv brystkreft. Fra 2005 ble den behandlet med antistoff mot selve «målet», HER2-molekylet, i kombinasjon med vanlig cellegift. Frapperende gode resultater ble observert.

Senere har det kommet ytterligere forbedringer i den målrettede behandlingen av denne undergruppen, som gjør at prognosen nå er dramatisk endret. 

Østrogenbehandling av brystkreft blir tilpasset den enkelte

Ny molekylær kunnskap har også medført at østrogenbehandlingen ved brystkreft har fått flere lag.

Ut i fra alder, svulstegenskaper og sykdomsstadium kan vi sørge for at blokkeringen av østrogen tilpasses pasienten. Vi kan også kombinere blokkering av østrogen med blokkering av andre signaler kreftcellene trenger for å vokse.

Cellegift er fortsatt en viktig del av brystkreftbehandlingen

Fremdeles er cellegift en viktig del av brystkreftbehandlingen både i tidlig og i senere stadier av sykdommen. Men, vi vet at å gjennomgå 3-6 måneders behandling med cellegift etter brystkreftoperasjonen er en stor belastning. 

Og mange blir overbehandlet. Utfordringen i møte med den enkelte pasient er at vi ikke godt nok har vært i stand til å skille ut de pasientene som ikke trenger cellegift fra de som behøver det. 

Noen har blitt operert tidlig nok til at kreftceller ikke har spredd seg fra svulsten i brystet, kommet ut i blodbanen og landet i andre organer i kroppen. De hadde ikke trengt cellegift. Andre har sannsynligvis fått cellegift unødvendig fordi de gjenværende kreftcellene kun trenger antiøstrogen behandling for å bli utryddet. 

Men hvilke av pasientene gjelder dette?

Vi forsker på hvordan vi kan tilpasse cellegiftbehandlingen for å redusere senskader

Vår og andres forskning har gjort dette enklere. For pasienter med østrogenfølsom brystkreft har et nasjonalt samarbeidsprosjekt ført til at alle helseregioner nå kan analysere hvilke molekyler kreftceller uttrykker, såkalt genprofilering. 

Resultatet av en slik analyse gjør at vi kan identifisere pasienter med en spesielt god prognose som ikke trenger cellegift, samt at vi kan sørge for at vi lettere identifiserer de pasienter som kan dra nytte av bare hormonbehandling eller som trenger kombinasjonen av cellegift og hormonbehandling. Da kan vi redusere overbehandlingen.

Ved slike molekylære analyser kan vi kan dele tidlig stadium brystkreftpasienter (uten spredning til armhule) i grupper. Det hjelper oss å identifisere hvilken behandling som er mest aktuell for den enkelte. Det har medført endringer i og redusert bruk av cellegift som tilleggsbehandling ved brystkreft. 

EMIT-prosjektet, som fremdeles pågår, vil avdekke betydningen av dette for pasientenes arbeidsevne, seneffekter og helseøkonomi. 
I fremtiden forventer vi å gjøre behandlingen enda mer treffsikker. 

Cellegift kan målstyres direkte til kreftceller

Andre studier gir signaler om hva som vil prege den fremtidige behandlingen. Eksempelvis finnes det nå flere medikamenter som baseres seg på at antistoffer har bundet cellegift til seg og tar med cellegiften direkte til kreftcellene. Disse medikamentene kalles antistoff-cellegiftkonjugater (ADC). 

Antistoffene gjenkjenner overflatemolekyler på brystkreftcellene, og fester seg til dem. Antistoffene sørger for «transport» av cellegift til kreftcellen. Når ADC-molekyler binder seg til overflatemolekylene på kreftcellene vil de tas opp i cellene (slik som vist i figur 2) og cellegiften spaltes av. 

På grunn av den fysiske koblingen mellom antistoffer og cellegift vil cellegiften virke målrettet på kreftcellene og i mindre grad på de normale cellene i kroppen. 
 
ADC kan lages med forskjellige antistoffer som gjenkjenner forskjellige kreftceller, og de kan kombineres med flere typer cellegift. 

Meget oppmuntrende resultater er publisert både på HER2 positiv brystkreft, en undergruppe av HER2 negativ brystkreft og ved trippel negativ brystkreft med spredning. Et ADC medikament er nå godkjent til bruk i Norge for HER2 positiv brystkreft (trastuzumab deruxtecan). 

Det forventes at flere pasienter vil bli aktuelle for denne behandlingen i tiden fremover, og at også nye ADC medikamenter vil bli tilgjengelige for brystkreftpasientene våre. 

Immunterapi gir nye muligheter for behandling av trippel negativ brystkreft

Et annet behandlingsfelt som gir nye muligheter foreløpig spesielt for trippel negativ brystkreft er immunterapi. Her gis antistoffer mot immunsystemets «bremsesystem».

Dette «bremsesystemet» skal vanligvis kontrollere at ikke immunresponser blir for kraftige eller skadelige, men det kan også bremse responser som kan være nyttige.
Immunapparatet vårt har potensiale til å angripe kreftceller, siden de er endret i forhold til de omkringliggende normale cellene. Men når bremsen er på, vil immunapparatet vårt ikke kunne reagere. Da kan vi prøve å bremse bremsen, for eksempel med antistoffer.

Ved å gi antistoffer mot en slik brems (PD-1/PD-L1) sammen med cellegift, har vi oppnådd bedret overlevelse ved trippel negativ brystkreft. Dette behandlingsprinsipp er nå tilgjengelig for pasienter med trippel negativ brystkreft med spredning. 

Nye slike behandlinger vil også komme. Fremdeles trenger vi mer kunnskap som gjør oss bedre i stand til å gi immunterapi på rett måte og til de som faktisk kan dra nytte av behandlingen. 

Tilpasset behandling forutsetter kunnskap om pasientens kreftceller 

For å gi persontilpasset kreftbehandling må vi vite mye om kreftcellene. Vevsprøvene er da viktige. Men også her kommer ny teknologi oss til nytte.

Den medisinsk-teknologiske utviklingen har gjort det mulig å bruke blodprøver til å lete etter og undersøke «nåla i høystakken». Det er nå mulig å påvise små mengder av DNA arvestoff fra kreftceller sirkulerende i blodet .

Ved å analysere dette DNA for mutasjoner kan vi få informasjon om hvordan kreftcellene oppfører seg og hvordan vi bør behandle den enkelte pasient.

Resultater fra slike analyser er blant annet benyttet til å endre type hormonbehandling og til å legge til andre behandlingsprinsipper ved siden av hormonbehandlingen hos pasienter med spredning fra brystkreft. 

Å undersøke blod for DNA fra kreftceller kan i fremtiden bli et viktig supplement til å undersøke vevsprøver for mest mulig treffsikker behandling av brystkreftpasientene. 

Vi som fagpersoner og forskere vil gjøre hva vi kan for å bidra både til den videre kunnskapsutvikling og for at nye behandlingsmetoder skal kunne bli tilgjengelig i Norge.

Tross mange fremskritt er det fremdeles mye som kan forbedres. Våre hjerter banker for saken og våre hjerner er skjerpet. 

Les mer

• Molekylær diagnostikk ved tidlig brystkreft uten lymfeknutespredning (EMIT-studien, Oslo universitetssykehus)

Andre blogginnlegg om lignende tema

• Treffsikker immunterapi vil revolusjonere framtidig kreftbehandling
• Vi vil hjelpe immunforsvaret med å oppdage kreftceller
• Ny strategi i kreftbehandling: Omprogrammering av kreftceller
• Skreddersydd kreftbehandling skåner pasienten
• Persontilpasset kreftbehandling kan hjelpe når standardbehandling svikter
• Myter om kosthold og kreft
• Ulempe for kvinner når medisiner testes på menn

Abonner på varsling av nye blogginnlegg