Hepatitt C er en stille virusepidemi

I 2020 går Nobelprisen i medisin og fysiologi til tre forskere som påviste hepatitt C-viruset. Takket være deres innsats med å identifisere viruset tror vi det skal være mulig å utrydde denne alvorlige virusinfeksjonen helt.

montasje med lever, virus, piller og sprøyte.

Illustrasjon: Colourbox


Den vanligste årsaken til leverbetennelse, hepatitt, er virus. Hvert år dør antagelig 1 million mennesker av komplikasjoner etter infeksjon med hepatitt B eller C virus. Allikevel hører vi ikke mye om denne epidemien. Grunnen er nok at de fleste som er rammet er fattige mennesker. Fattige mennesker i fattige land eller fattige mennesker i rike land. Mennesker som ofte ikke høres. 

I år brøt Nobelkomiteen i Stockholm stillheten og ga prisen for medisin og fysiologi til Harvey J. Alter, Michael Houghton og Charles M. Rice for deres arbeid med å identifisere hepatitt C-viruset. 

Smittede personer kan være symptomfrie i tiår

Hepatitt C smitter ved at blod kommer i kontakt med blod. I Pakistan og Egypt er millioner smittet ved bruk av urene sprøyter i helsevesenet. I alle land, inklusive Norge, er det rusmiddelbrukere som tar stoff med sprøyte som blitt smittet. 

Sykdommen er stille ikke bare ved at det ikke snakkes mye om den, men også ved at den ikke gir symptomer før etter mange tiår. En sprøytebruker i Norge kan ha blitt smittet da han begynte med sprøyter i tyve årsalderen. Han kan så ha levd helt uten symptomer, intetanende om hepatitten i førti år før han i sekstiårsalderen får symptomer på leversvikt eller leverkreft.

Forstod viruset etter 30 år med samarbeid og forskning 

Noen litt overraskende tilfeller av leverbetennelse satte forskerne på sporet. Den ene av nobelprisvinnerne, Harvey Alter, la på syttitallet merke til at mange som fikk blodoverføring utviklet leverbetennelse. Han kalte tilstanden transfusjonsassosiert hepatitt og han kunne slå fast at det hverken dreide seg om hepatitt A eller B viruset. 

Han satte seg fore å finne ut hva årsaken var. Han kunne overførte sykdommen fra mennesker med sykdommen til sjimpanser og mistenkte derfor at det dreide seg om en infeksjon. Ved filtrering gjennom stadig mindre filtre kunne han dessuten si noe om størrelsen på smittestoffet og dermed hevde at det dreide seg om et virus. Selv om han kunne si en hel del om virusets fysiske egenskaper kunne han ikke dyrke det, ikke karakterisere dets arvestoff og ikke utvikle en diagnostisk test.

Michael Houghton, den andre av nobelprisvinnerne, tok opp tråden etter Alter. Han lyktes ikke bare med å karakterisere virusets arvestoff, han lagde også en diagnostisk test. Han og medarbeidere hans nedla et enormt arbeid gjennom hele åttitallet for å få til dette. Først tok de arvestoff fra leverceller som var infisert med det nye viruset. Alt arvestoffet ble delt opp i små biter, og hver bit overført til bakterier. Da den jobben bar gjort satt de med millioner av bakteriekolonier hvorav noen, håpet de, bar med seg gener fra viruset. Dersom noen av bakteriene gjorde det ville de nemlig bruke virusgenene som oppskrift, og begynne å produsere virusproteiner. 

Men hvordan kunne forskerne identifisere hvilke av bakteriene som produserte virusproteiner? De antok at blod fra pasienter som var infisert med viruset ville inneholde antistoff mot det. Videre antok de at antistoffene ville reagere med virusproteiner laget av bakterier som bar gensekvenser fra viruset. Da de hadde identifisert hvilke bakterier som produserte virusproteiner kunne de gå inn og sjekke gensekvensene de bar med seg.

Ganske riktig, etter ti år med tålmodig laboratoriearbeid hadde de karakterisert virusets gensekvens. Og ikke bare det, de fant også antistoff som kunne brukes i en test til å påvise viruset. 

Heretter fikk viruset navnet hepatitt C virus. 

Men saken var ikke helt landet ennå. Den tredje nobelprisvinneren, Charles Rice, overførte gensekvensen Houghton hadde foreslått til sjimpanser, og viste at sjimpansene faktisk utviklet hepatitt. Først da kunne tretti års arbeid avsluttes og hepatitt C-viruset sies å være påvist.

Behandling kan bidra til å utrydde viruset

Tidlig behandling av hepatitt C kom i form av injeksjoner med et signalstoff fra immunsystemet som heter interferon. Dette var en moderat effektiv behandling med mye bivirkninger, som heldigvis etter hvert kunne erstattes med direktevirkende midler mot hepatitt C.

Midlene er antivirale, det betyr at de hindrer virus i å formere seg i vertscellene. Disse er nesten 100% effektive etter en 12 ukers tablettkur, og er så å si uten bivirkninger. Dette sensasjonelle gjennombruddet har gjort at verdens helseorganisasjon har satt som mål eliminasjon av hepatitt C innen 2030. 

Vi kan takke årets nobelprisvinnere i medisin og fysiologi for at vi har nådd så langt i kampen mot en stille virusepidemi.

Andre blogginnlegg om lignende tema

Abonner på varsling av nye blogginnlegg

Emneord: hepatitt, virus, nobelprisen Av Olav Dalgard
Publisert 10. des. 2020 00:11 - Sist endret 12. okt. 2021 14:19
Lege undersøker et barns tunge

Medisinbloggen

En fagblogg fra Det medisinske fakultet, UiO.

Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til medisinbloggen@medisin.uio.no

Ønsker du beskjed når det kommer nye innlegg?
Abonner på oppdatering her