Vaksiner kan gjøre sykdommer til historie

For første gang i mitt yrkesaktive liv som medisinhistoriker står jeg midt i en ekte medisinhistorisk begivenhet. Dette viruset er nytt, men det er mye som er skremmende kjent for oss som er interessert i tidligere pandemier. Så også håpet om at en vaksine skal bety slutten på sykdommen.

Et gammelt papirark med påtrykt og påskrevet skrift.

Vaksinasjonsattest (Kokoppe-Inpodnings-Attest) fra 1853. Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

De tidlige variantene av vaksinering ga beskyttelse mot kopper

Selv om de nye Covid-vaksinene har blitt utviklet på rekordfart og delvis består av ny og revolusjonerende teknologi, er jo ikke vaksiner noe nytt. Faktisk ble en form for «vaksinering» praktisert allerede på 1600-tallet i Asia og Afrika. De benyttet ulike former for overføring av puss eller skorper fra pasienter som var mildt angrepet av kopper til friske personer. Antagelig reiste kunnskapen om dette via handelskaravanene fra Asia til Tyrkia og Hellas. 

I Tyrkia hadde kona til den engelske ambassadøren, Lady Mary Wortley Montagu, fått ansiktet ødelagt av kopparr. Hun fikk vite om praksisen og brakte ideen tilbake til hoffet i England i 1721. Overføringen av smittebærende materie ble her i Norge fremmet av de såkalte opplysningsprestene. 

Liten gutt sitter i fanget til moren sin mens han får vaksine. Far og storesøster følger med.
Edward Jenner vaksinerer en gutt. Oljemaleri av E.-E. Hillemacher 1884. Wellcome Collection.

Moderne massevaksinasjon fikk vi først i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Da hadde Edward Jenner vist at materie fra kukopper kunne beskytte mennesker fra menneskekopper.

Han kalte dette stoffet vaksine etter vacca (latin for ku).

I 1810 ble det bestemt at alle barn i tvillingriket Danmark-Norge måtte ta vaksine for å kunne bli konfirmert.

Laboratorieutviklede vaksiner ga utviklingen et løft

Slutten av 1800-tallet brakte nye måter å fremstille vaksine på. Kjemikeren Louis Pasteur produserte vaksiner i laboratoriet og bidro til grunnleggelsen av faget immunologi. Han oppdaget tilfeldigvis at kulturer av kyllingkolera-bakterien ble mindre «hissige» (virulente) hvis de ble eksponert for surstoff over tid. Disse bakteriekulturene skapte ikke sykdom hvis de ble injisert i kyllingene, tvert imot kunne de hindre ny sykdom i å oppstå. Han kalte bakteriene i bakteriekulturen for «fortynnede», og dette er et begrep som fremdeles brukes om vaksiner. 

Gjennom arbeidet med rabies-vaksine, demonstrerte han et annet prinsipp, nemlig at mikroben ikke trenger å være levende for å gi immunitet (såkalte inaktiverte vaksiner). Rabiesvaksinen gjorde Pasteur verdensberømt.  

På 1900-tallet kom vaksinene på løpende bånd. Difteri-vaksine ble utviklet på 1920-tallet, og difteri var den første sykdommen som i industrialiserte land kom under kontroll ved utbredt vaksinasjon på 1940-tallet. Stivkrampevaksine ble tilgjengelig i Norge i 1945, og kikhostevaksine fra slutten av 1940-årene. Alle tre ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet fra 1952 i form av kombinert difteri-tetanus-pertussisvaksine. 

Svart.hvitt-foto fra en sykesal. Fire barn sitter på hver sin stol i forkant av sengene. En sykepleier står bak barna.
Polio førte til lange sykehusopphold for mange små barn. Ca 1950. Riksarkivet.

Etter en serie skremmende polioepidemier på 50-tallet ble polio-vaksinen innført. Den viser sammenhengen mellom politikk, epidemier og sykdomsutvikling.

Polioepidemiene som gikk over kloden i etterkrigstiden respekterte ikke nasjonale grenser. Den kalde krigen ga, som Dora Vargha har beskrevet, kontekst for både samarbeid og motsetningsforhold i vaksineutvikling.

 

Teknologiske løsninger og samfunnets utfordringer

Hele verden håper nå på at de nye vaksinene skal gjøre covid til historie. Men utviklingen av poliovaksine på 50-tallet viste oss at teknologiske løsninger alene ikke er nok. Å ha utviklet en vaksine løser ikke alle problemer. De blir utviklet lokalt et eller flere steder i verden, men den påfølgende distribusjonen avhenger både av ressurser og tiltro til teknisk ekspertise. Skal vaksiner få oss over i en covidfri tilværelse må den distribueres også til land som nå står sist i kappløpet, og vi er avhengig av at tillit etableres både til lokale og internasjonale myndigheter. 

Det er rikelig med eksempler på hvordan det kan gå hvis en slik tillit undermineres. I Kano i Nigeria, for eksempel, førte et politisk forbud mot poliovaksinering mellom 2000 og 2004 til at det ble en ny nasjonal polio-epidemi som raskt spredde seg til andre land. Så sent som i desember 2019 ble polioutbrudd fremdeles rapportert i femten afrikanske land. Så selv om polio nå er historie for store deler av Europa, Øst-Asia og Amerika finnes sykdommen fortsatt i deler av Afrika og Sør-Asia. 

Epidemier er samfunnets syretest

Som alle andre håper jo jeg at denne sykdommen raskt skal forsvinne fra hverdagen min og bli en del av historiebøkene – ute av syne og ute av sinn – at menneskeheten skal bli fri for bevisstheten om den, om ikke fullstendig fri for viruset selv. Men jeg vet også, som historiker, at det neppe skjer. Ethvert tilstrekkelig eller dødelig utbrudd har etterlatt spor i samfunnet som har gjennomgått det, og pandemiens ettervirkningene kommer også til å bli del av fremtidige historikeres forskning.  

Medisinhistorikeren Charles Rosenberg har kalt epidemier for «samfunnets syretest». Når det gjelder vaksinefordelingen mellom ulike land ser det ut til at det internasjonale samfunn har greid denne syretesten dårlig. 

Abonner på varsling av nye blogginnlegg

Emneord: vaksine, historie, epidemier Av Anne Helene Kveim Lie
Publisert 26. jan. 2021 12:11 - Sist endret 16. apr. 2021 13:24
Lege undersøker et barns tunge

Medisinbloggen

En fagblogg fra Det medisinske fakultet, UiO.

Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til medisinbloggen@medisin.uio.no

Ønsker du beskjed når det kommer nye innlegg?
Abonner på oppdatering her