Covid-19: hvem er de sårbare?

Norge åpner opp igjen og befolkningen forventes å opptre omtrent som normalt. Men kan alle være med på det?

Fornøyd gråhåret dame med et glass øl.

Vi går nå over i en høyrisiko-strategi som passer en liberal tankegang. Det er de mest sårbare individene vi skal beskytte. Resten av befolkningen skal få kaste seg ut i livet igjen og nyte sommeren (nesten) som før.

Men hvem er egentlig de sårbare?

Tilbake til normalen er ikke for alle

Tidlig i epidemien fikk vi rapporter fra media med en litt underlig tone: Det er de gamle og syke som dør, de har bare noen uker igjen å leve. Tanken var at Covid-19 ikke gir store innhugg i tapte leveår og det ble gjort sammenligninger med sesong-influensa. Men rapporter fra Italia og andre land nyanserte dette bildet. Risiko for alvorlig forløp og død er kanskje ikke så svart-hvitt.

Såkalte ikke-smittsomme sykdommer – eller livsstilssykdommer -  er i stor grad med og avgjør sårbarheten til Covid-19.  Ganske mange er sårbare, men gruppen er ikke enkel å definere. Det er tvert imot en fasinerende gradvis økende fordeling av risiko i befolkningen fra lavt til høyt.

Solskinnsdag med gupper av mennesker på en plen i en park.
Illustrasjon: colourbox

Sykdomsrisiko og forebygging

For livsstilssykdommene, som omfatter hjerte- og karsykdommer, mange kreftsykdommer, lungesykdommer og diabetes, finner vi på gruppenivå en påfallende sammenheng mellom livsstil eller sosiale levekår og risikoen for sykdom: Risikoen øker som trappetrinn. Det er ikke bare de med aller høyest risiko som blir syke. For eksempel er det slik at de fleste tilfeller av for eksempel hjerte- og karsykdom skjer blant dem med middels risiko. Dette skyldes at det er mange individer i den gruppen og at de også har noe risiko.

Derfor har forebyggende medisin for livsstilssykdommer hatt to utgangspunkt: For individene med høyest risiko er individtiltak som blodtrykksbehandling det viktigste, men for å redusere forekomst av sykdom i befolkningen er massestrategi det beste. 

Og derfor søker åpne demokratiske samfunn etter effektive og kunnskapsbaserte tiltak som når vidt men som ikke er altfor radikale: Å forby brus og potetgull er kanskje ikke et alternativ, men røykeloven viste seg å få bred oppslutning.

Verdens helseorganisasjon har løftet frem disse såkalte «ikke-smittsomme sykdommer» som sykdomsgruppe fordi det er noen felles underliggende årsaker bak: dårlig ernæring, fysisk inaktivitet, tobakk, overdreven alkoholbruk og fedme. Disse årsakene utgjør en betydelig del av for tidlig død og sykdomsbyrde globalt. Det er også økende erkjennelse av at sykdommene opptrer sammen. Andelen med flere sykdommer øker med alder, og enda mer ved samtidig psykisk sykdom og sosiale belastninger.

Betyr det at sårbarheten for alvorlig forløp og død av Covid-19 har den samme fordelingen i befolkningen?

Sårbarhet for covid-19-sykdom

Det er kommet noen epidemiologiske studier som følger såkalte kohorter av individer som er smittet med viruset. Studiene ser på bakgrunnsfaktorer for alvorlig forløp og død, og de peker på faktorer som hjertesykdom, kreft og alder. I tillegg tyder studier på at dødeligheten har vært høyere i sosial vanskeligstilte grupper og i noen etniske grupper selv når man har tatt hensyn til deres helsetilstand.

Kunnskapsgrunnlaget for å forutse nøyaktig hvem det er ute i befolkningen som vil få alvorlig forløp er likevel for svakt.

Per i dag vet vi ikke hvor mye risikoen for Covid-19 ligner på risikoen for livsstilssykdom ellers i befolkningen. Målene vi bruker når vi deler befolkningen inn i risikogrupper er egentlig ganske grove, og den individuelle variasjonen innad i gruppene er stor. Det kan være mange med moderat grad av risiko som får alvorlig sykdom, samtidig om andre med tilsvarende risiko slipper lettere unna.

For Covid-19 kan dessuten mye skyldes tilfeldigheter, som smittedose, eller individuelle forskjeller i cellenes reseptorer (mottaksmolekyler) for viruset.

Tiltak for alle eller skjerming av få?

Arbeid for å bedre folkehelsen kan ha noe totalitært over seg som vi kanskje ikke tenker så mye over daglig. Inngripende massestrategier kan være virkningsfulle. Det har vi sett nå under koronaepidemien. Men de er ingen spøk.

Vi er godt vant med tiltaket bilbelte. Det er lovpålagt å bruke bilbelte, og bruken redder tusenvis av liv. Men med mer inngripende tiltak kan det bli trøblete, og vi risikerer synkende oppslutning i befolkningen.

Å få en bedre forståelse av individenes risiko er et viktig mål for moderne medisin, men er også en epidemiologisk selvmotsigelse. Risiko er nemlig noe vi bare kan observere i grupper av individer.

Det vi kan studere er variasjonen i befolkningen med tanke på sårbarhet for alvorlig sykdom. Hvis risikoen klumper seg sammen blant noen få grupper kan en høyrisiko tilnærming være riktig strategi. Da bør disse individene skjermes ekstra. Men hvis risikoen fordeler seg gradvis fra lavt til høyt, kan massestrategi være mer å anbefale.

Dette er et empirisk spørsmål med stor praktisk og politisk betydning.

     

Abonner på varsling av nye blogginnlegg

Av Øyvind Næss
Publisert 23. juni 2020 10:21 - Sist endret 26. juni 2020 10:05
Lege undersøker et barns tunge

Medisinbloggen

En fagblogg fra Det medisinske fakultet, UiO.

Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til medisinbloggen@medisin.uio.no

Ønsker du beskjed når det kommer nye innlegg?
Abonner på oppdatering her