Norge har, sammen med Finland, hatt det bratteste fallet i fødselstall blant de nordiske landene. Bekymring for de fallende fødselstallene er stadig oppe i den offentlige debatten.
Samtidig kommer det også motstemmer som hevder at det er liten grunn til bekymring, og at det ikke er legitimt å påvirke reproduktive valg ved hjelp av offentlig politikk.
Bør egentlig politikerne jobbe for høyere fødselstall? Og vil eventuelle tiltak virke?
Mange ting påvirker valget om å få barn
Jeg tok doktorgrad på hvilke faktorer som påvirker fruktbarheten hos norske kvinner (2016) og forsker nå på helse, helsetjenester og befolkningsutvikling. Jeg ser også på hvordan unge gjør avveininger mellom det å få barn og andre livsmål. Dette gjør vi blant annet gjennom datainnsamlinger i den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa).
Noen av de mest spennende spørsmålene er i skjæringspunktet mellom medisin, samfunnsfag og politikk: Arbeidsmarked, karriereutvikling og til en viss grad også den norske familiepolitikken gjør det fristende å utsette å få barn. Samtidig kan det å få barn sent både gjøre det vanskeligere å unnfange barnet, og mer krevende å gjennomføre svangerskapet.
Vi prøver å forstå mer av hvordan unge voksne gjør alle disse avveiningene. Jeg er spesielt interessert i de politiske tiltakene. Hva vet vi egentlig om hvordan de påvirker fødselstallene?
Mye av familiepolitikken fra 80-tallet er beholdt
Lave fødselstall er ikke noe nytt i europeisk sammenheng. Også på 1980-tallet var det bekymring for fødselstallene i Norge. Regjeringen Brundtland satte da ned Befolkningsutvalget, som skulle se på konsekvenser av fallende fødselstall og mulige tiltak for å snu utviklingen.
Utvalgets forslag til familiepolitikk er slående lik dagens norske familiepolitikk: betalt foreldrepermisjon, mer likestilt foreldreskap, barnehagedekning og tilbud om tilsyn og lek etter skolen.
Fruktbarhet måles på to måter
Fra det rekordlave nivået på 1980-tallet hentet fruktbarheten seg inn igjen på 1990-tallet, og ingen fødselskull endte opp med så få barn i gjennomsnitt som det årene med lavest fruktbarhetstall antydet. Det skyldes at vi måler fruktbarhet på to måter.
Periodefruktbarheten viser hvor mange barn kvinner i en befolkning vil føde dersom fruktbarhetsmønsteret vedvarer. For eksempel var periodefruktbarheten 1,40 i 2023.
Kohortfruktbarhet måles ved slutten av fruktbar alder. Kvinner født i 1978 ble 45 år i 2023, og hadde da i gjennomsnitt 1,9 barn. Hvordan kan de to målene være så forskjellige?
En viktig grunn er at i perioder der alderen på de fødende øker, vil periode-fruktbarheten mekanisk være lavere enn kohortfruktbarheten. Også i dag øker fødealderen, og fruktbarheten faller mest blant kvinner i 20-årene. Stadig flere kvinner feirer altså sin 30-årsdag uten egne barn. For de aller fleste vil det være biologisk mulig å få både ett, to og flere barn før de fyller 40. Hvis det skjer, vil kohortfruktbarheten nok en gang lande høyere enn periodefruktbarheten.
Politiske virkemidler virker
Det er sannsynlig at endringene i politikken som ble innført etter forslag fra Befolkningsutvalget og andre, hadde betydning for at fruktbarhetstallene økte igjen. Land i Sør- og Sentral-Europa, som har svakere institusjonell støtte til familiene, opplevde isteden vedvarende lav fruktbarhet.
Selvsagt er det også andre forskjeller mellom land som kan ha betydning for endringer i fruktbarheten over tid, så hvordan vet vi hva som er hva? I en oppsummering av eksperimentelle og kvasi-eksperimentelle studier av politikk har vi vist at det er sannsynlig at foreldrepermisjoner og barnehagedekning har betydning for fruktbarhetsnivået. Disse to tiltakene er særlig viktige fordi de gjør det mulig for både kvinner og menn å kombinere betalt arbeid med å være en aktiv og involvert forelder.
Men hvorfor faller fruktbarheten i Norden nå, når den institusjonelle støtten til familiene består? Jeg tror vi skal være forsiktige med å si at tiltakene retter mot familier «ikke virker lenger». En av de viktigste effektene av en familiepolitikk som støtter kombinasjon av arbeid og barn, er at høy utdanning ikke hindrer kvinner i å få de barna de ønsker seg.
Tidligere var barnløsheten høyest blant kvinner med høy utdanning. I dag er barnløsheten høyest blant kvinner med grunnutdanning. Dette peker mot at dagens familiepolitikk støtter det å kombinere arbeid og barn, og bidrar til relativt høye fødselstall særlig blant høyt utdannede.
Regjeringen oppnevnte i august 2023 et nytt utvalg, Fødselstallsutvalget, for å se på årsaker til og konsekvenser av utviklingen i fødselstall i Norge. Utvalget skal lete etter tiltak som kan bidra til å snu utviklingen, også utover den tradisjonelle familiepolitikken.
Jeg skal lede dette utvalget, og det er et arbeid det er spennende å være i gang med. Vi skal presentere delleveranse våren 2025, og en endelig NOU tidlig i 2026. Dette ser jeg frem til.
Oppdatering 9. februar 2026: Nå er rapporten publisert, du kan lese om hovedfunn og laste ned hele rapporten her: Utvalg med tiltak for å øke fødselstallene
Andre blogginnlegg om lignende tema
- Helsetjenesten for gravide og nyfødte i Norge er en eventyrlig suksess
- Hvordan får vi best mulig helse for pengene?
- Kan overfladiske fødselsrifter gi plager etter fødsel?
- Babysmoothie: er det sunt?
- Tidlig introduksjon av mat forebygger matallergi
- Graviditet kan avdekke risiko for hjertesykdom
- Barnehjernens utvikling – de minste barna trenger at voksne er følelsesmessig til stede
- Ulempe for kvinner når medisiner testes på menn
