I Norge er skader etter fall den helsetilstanden som bidrar mest til samlet sykdomsbyrde, foran hjertesykdom. Bare i helsekostnader koster fallskader like mye som hele fastlegeordningen.
Lårhalsbrudd er en vanlig, men alvorlig skade
En vanlig og alvorlig fallskade er hoftebrudd, for noen mer kjent som lårhalsbrudd. Og det er ikke en skade man skal kimse av. Ikke bare koster ett enkelt hoftebrudd samfunnet over én million kroner, det har også en dødelighet på nivå med hjerteinfarkt, og risikoen øker dramatisk etter fylte 80 år.
I Norge er vi i er i verdenstoppen når det gjelder hoftebrudd.
Er det noe vi kan gjøre for å endre dette?
De mest sårbare rammes hardest av et fall
Som skadelege har jeg sett hvordan et fall hos en eldre person kan endre et liv. På et øyeblikk kan man gå fra å være selvhjulpen til å bli avhengig av omfattende hjelp og kanskje sykehjemsplass. I noen tilfeller blir fallet dødelig.
Erfaringen min er at det er de mest sårbare som rammes hardest: De som har lite nettverk, de som har flere sykdommer og bruker mange legemidler, samt de som strever med kognitiv svikt, psykiske lidelser eller rus.
Med en befolkning der antallet personer over 80 år forventes å dobles de neste 20 årene, står vi overfor en kraftig økning i både sykdomsbyrde og helseutgifter.
Vi mangler god forebygging av fall og brudd
Oslo har i mange år vært byen i Norge med flest hoftebrudd. For meg, som gjennom mange år har møtt pasienter ved Oslo skadelegevakt, var det der engasjementet startet.
Jeg har sett både hvilke lidelser fallskader kan medføre, hvor fragmenterte helsetjenestene er og hvor lite systematisk forebygging vi har tilbudt eldre.
Når vi vet at forebygging kan halvere risiko for nye alvorlige brudd, var det frustrerende å ikke kunne tilby forebyggende tiltak etter den første fallskaden.
Forebygging av fall og brudd hjelper
I 2015 startet et forskingsprosjekt (NoFRACT) som følger opp pasienter med brudd for å avdekke og behandle beinskjørhet. Men vi visste at det ikke var nok å styrke skjelettet. Vi måtte også redusere risikoen for selve fallet.
Sammen med Oslo kommune har vi derfor utviklet en helhetlig oppfølging for å forebygge fall. Den startet i 2016, og målet er at pasienter med fallskader skal bli systematisk vurdert og få tiltak tilpasset den enkelte. Det innebærer
- Styrke- og balansetrening
- Gjennomgang og justering av legemidler
- Utredning og behandling av underliggende sykdom og ernæringssvikt
- Tiltak for tryggere bolig
- Behandling av beinskjørhet
Og resultatet er svært oppmuntrende:
I de to bydelene som startet den fallforebyggende oppfølgingen først, så vi redusert behov for permanent sykehjemsplass og færre hoftebrudd blant menn.
Fra 2012 til 2020 hadde Oslo en nedgang i risiko for hoftebrudd på 37 prosent, dobbelt så stor reduksjon som i resten av landet.
Dette tyder på at forebygging virker. Men den bør være systematisk, målrettet og inkludere både kommune- og spesialisthelsetjenesten.
Hvilke eldre er i risikosonen for nye alvorlige fallskader?
Vi har sett på hvem som har høyest risiko for senere hoftebrudd og funnet tydelige mønstre:
- Det er særlig viktig å fange opp de som allerede har falt, og særlig de med brudd.
- Eldre fallere som selv rapporterer god helse, har ikke økt risiko for senere hoftebrudd.
- De som i liten grad deltar i aktiviteter utenfor hjemmet, har økt risiko.
- Bruk av psykofarmaka, smertestillende og sovemidler er forbundet med betydelig økt risiko.
- Enslige menn har høyere risiko enn menn som bor med noen.
Dette peker mot at aktivitetsmønster, sosial situasjon og belastninger gjennom livet er viktige for å forstå risiko.
Hvem bør vi prioritere?
Filosofen John Rawls argumenterte for at vi i et rettferdig samfunn skal prioritere de mest sårbare. Dette er forankret i det norske velferdssystemet gjennom mål om å redusere ulikhet i helse.
I fallforebygging betyr det at vi må rette innsatsen mot dem som har størst risiko for fallskade og lider mest når skaden skjer. For forskningen medfører dette at vi bør søke kunnskap om nettopp denne gruppen.
Våre forskningsfunn peker særlig på to grupper som er sårbare for fallskader: aleneboende menn og personer som bruker psykofarmaka, sovemedisiner og smertestillende.
Å forstå deres livssituasjon, helseutfordringer og sosiale kontekst er avgjørende. Forebygging handler ikke bare om å foreslå trening, riktig kosthold og legemidler – reell endring oppnås gjennom gode samtaler, ved å bygge relasjoner og ved å tilpasse oppfølgingen til den enkelte.
Fall er et folkehelseproblem vi kan gjøre noe med
Fall blant eldre er ikke en uunngåelig konsekvens av alderdom. Det er et folkehelseproblem vi kan gjøre noe med. Tallene er viktige, men bak hvert tall står et menneske. Når vi tar steget fra forskningsbasert kunnskap til forebygging i praksis, må vi se den enkeltes liv og situasjon.
Ved å kombinere systematisk og kunnskapsbasert kartlegging av risiko med individuelt tilpassede tiltak kan vi redusere både lidelse og samfunnskostnader.
Da gir forskningen kunnskap som bidrar til at eldre får flere gode leveår med selvstendighet, verdighet og livskvalitet.
Andre blogginnlegg om lignende tema
- Hvorfor har vi mer benskjørhet i Norge enn i andre land?
- Riktig medisinbruk hos eldre – hvordan får vi det til?
- Er det trygt å følge opp pasienter med hjertesvikt hjemme?
- Parkinsonmedisin kan gi hyperseksualitet og spillegalskap
- Hvordan øke trivselen blant eldre?
- Dronning Elizabeth og kvinnehelse
- Eldre trenger mer protein enn yngre
- Pårørende på legekontoret – mer enn et ekstra par ører
